Det kriges øst i Ukraina, mer enn 1000 døde der og, meningsløst.
Grupper skyter vilt på hverandre i Libya, der er det lovløst kaos.
Og den lange ødeleggende krigen i Syria, hundretusener døde. Mange millioner fordrevet fra sine hjem og er i flyktningeleirer. Hva er vitsen med å vinne en konflikt, når man bare kan vende tilbake til ruiner?
Og i Ukraina, hvem ble undertrykt der?
Jeg lurer på om noen av dem er uten mat, bolig, jobb, utdanning eller muligheter på grunn av noen organisert undertrykkelse. Jeg lurer på om de har reflektert over hva de egentlig vil, hva de vil oppnå i enden av det her, til slutt.
Når alt er revet ned og ødelagt, sprengt i biter og revet i filler, brent ned og lagt i ruiner. Jeg lurer på hvordan de har tenkt at lykken skal oppnås i den enden, når de engang er kommet dit, når det fullbårne sinnet i dem har fått dem dit. Der det "Dette finner vi oss ikke i" -syndromet som har tatt dem, har ført dem fram til. Erkjennelsens metningspunkt. Are you having fun now?
Må bare si som det ble sagt på Derrick i dag: Verda raknar, og ein kjenner ikkje seg sjølv att lenger.
