Da ville jeg ha stilt den tilbake til 26. desember i fjor kl.14:25, da jeg kom ut av bilen i Masi og møtte eldste broren min på gårdsplassen hjemme og oppdaga at han hadde drukke. Hadde jeg visst da hva som skulle skje, ville jeg bare ha satt meg rett inn i bilen igjen og kjørt tilbake igjen til Alta.
Hadde jeg visst allerede da at han hadde vært edru klokka tolv da han kjørte mor mi til gudstjeneste, så hadde jeg kjørt rett tilbake igjen uansett. Og da hadde alt det her ikke skjedd. For han var ikke så full da vi kom. Men han gikk forbi meg og sa "Så mange biler det var her!" Vi kom nemlig i tre biler. "Kem sin bil er det her?"... "Ja, ja, vi snakkes.." Så gikk han inn i garasjen. Jeg gikk inn og spiste middag i lag med de andre.
Vi var fire voksne og ni barn/ungdommer som hadde tatt turen fra Alta tradisjonen tro for å besøke besteforeldrene og spise deilig julemiddag og være i lag med dem 2. juledag.
Da det hadde gådd en liten stund kom broren min inn igjen fra garasjen . Nå satte han seg å prate ved avisbordet i stua med eldstedatteren til broren min og ville liksom vri og vrenge på det som ble sagt, til at ho var imot ham. Det ble ekkel stemning. Han ut igjen i garasjen.
Jeg satt i sofaen og hører at han er på vei inn igjen en stund senere. Han har med seg noe. Far min går og ber han så pent han bare kan "Du må altså være så snill og ikke ta den inn nå." Dattera til bror min som fortsatt sitter ved avisbordet ser hva det er og sier "Han har den med seg inn, det er hunden". Far min fortsetter å be ham å la være, lavmælt, og med ordene "vær så snill". Det blir stilt en liten stund så kommer det brøl av banning fra eldstebror min og noe tungt blir kasta inn på kjøkkengulvet. Det er den døde hunden hans, stivfrossen fra kulda ute. Da tar min ett år eldre bror affære med en gang og får båret ut hunden og begynner å irettesette og diskutere med eldstebror min ute i kjøkkenet. Han ville ha inn det frosne liket av elghunden sin, som noen reineiere hadde skutt ihjel bare noen dager før jul, og som han hadde måtte vært og henta sjøl ved gjerdet demmes. Plutselig hører jeg at han eksploderer i bannskap og at situasjonen eskalerer der inne på kjøkkenet. Jeg hopper ut fra sofaen der jeg sitter og ser at han er gått til angrep på broren min som tok hunden ut av huset igjen. Han holder ham hardt rundt hodet og jeg tar tak for å bende armen laus og holder fast i ham og vi sjangler litt rundt på kjøkkengulvet før vi får dytta ham ut i gangen og vi går i dørken ned trappa alle tre. Vi får en viss kontroll med ham fysisk, der jeg står bak og holder ham fast mens bror min står foran ham. Hele tiden kjefter og kjemper han og vi holder på sånn rundt et kvarter, et basketak i gangen. Han vil ha hunden inn igjen og han vil smelle med døra. Vi må passe oss så han ikke får skada oss fysisk og prøver å verge oss mot det. To ganger klarer jeg å hindre ham i å lage et kjempesmell med døra ved å sette foten foran når han slenger den, men en gang lykkes han, etter å ha mislyktes med å kaste hundeliket inn. Han roper hele tiden bannskap, han brøler bannskap. På et tidspunkt når vi alle tre står nokså i ro ved ytterdøra og han bare roper på djevelen, så finner jeg ut at jeg skal rope på Jesus. Det oppstår en absurd situasjon der jeg står og roper "Jesus, Jesus", og han roper "satan, satan" så høyt han bare kan. Han hører heller ikke på kona til bror min som kommer bort og sier "nå går du ut", men blir bare sint og vil angripe igjen.
Når han endelig har fått smelt med døra si og og gått ut, så går han i garasjen igjen.
I mens vi holdt på i gangen har far min fått ringt politiet i Alta. Det ble de lengste 50 minuttene å vente jeg kan tenke meg, fra faren min forteller at de har starta fra Alta til de ringer at de er oppe i bakken og på vei ned til bygda. I mellomtiden kommer bror min inn igjen åpner døra og tusler ned i kjelleren. Jeg sier fra til de andre og går etter ned trappa. Jeg veit det er der ungene sitter skrekkslagne og at det er der han oppbevarer jaktvåpenet sitt. Heldigvis lukker han døra igjen når han ser at det sitter noen der og snur opp igjen. "Andagassi" sier han og når han passerer meg og går opp, og jeg kikker inn på ungene fort og lukker døra etter meg og går opp igjen. Oppe ved kjøkkenbordet sitter han og diskuterer med bror min som han nyss kjempa imot og som prøver med iherdig argumentasjon å få han å forstå hvor urimelig han har oppført seg, til ingen nytte. "Det høre med til det å være barn, det er en del av oppveksten" hører jeg han si om slåsskampen og fyllespetakkelet han nettopp hadde iscenesatt. "Nei! Det gjør det ikke!" sier broren min med ettertrykk.
Da politiet ankommer er det jeg som går ut og møter dem og følger dem inn i garasjen, to menn fra politiet i Alta.
De hilser på bror min der inne men det er en lite meddelsom kar de får med å gjøre. Istedet sitter han der og velger seg melankolske sanger å høre på på Youtube på en pc han har der ute, koblet til et lite stereoanlegg. Helt rolig, klikker med musa på de han vil spille av. En ny absurd situasjon. De må skru av anlegget for å få han til å kommunisere med seg. Det blir et dilemma for politifolkene om de har et mandat for å ta han med seg til Alta, eller bare kan fjerne ham fra stedet. Etter litt forvirring og frem og tilbake om hvor han bor og ikke bor sier han sjøl at "jeg bor her, her i garasjen". Det blir klart for dem når de går inn og snakker med mine foreldre at han ikke er ønsket på stedet, og de får klarsignal fra politijuristen på telefon om å ta ham med seg. Da de kommer ut i garasjen får han tilbud om å komme til en leilighet han har hatt i Alta hos en bekjent, som har sagt ja til at han kan komme dit, men nå er han ikke med i det hele tatt, og "stumper av". Det blir til at de to politifolkene må bære ham ut mellom seg og lempe ham bak i varevogna. Når de endelig kommer seg av gårde er klokka passert seks. Vi andre kjører hjemover i åttetida og er hjemme ni. Vi har en debriefing samtale med ungene om det som har skjedd. Det har allerede klokka åtte rukket å komme et oppslag på Finnmark Dagblads hjemmeside om at en mann er brakt til fyllearresten etter bråk i Kautokeino. Jeg poster koblingen på Facebook, med en tekst om at "vi var tradisjonen tro på 2. juledagsbesøk hos besteforeldrene i Masi, det ble meg et basketak med mer enn bare kakene". Men jeg synes det blir for trist og fjerner det igjen nokså fort.
Moren min ble med til Alta, hun turte ikke være hjemme i dagene etter hendelsen, men er hjemme igjen nå.
Det er også eldste broren min. Alt er visst som før der.
Skulle bare ønske at alt dette aldri hadde skjedd, det er akkurat som et mareritt.
