Selvrealisering vs. familieliv

Dattera mi på åtte år kom hjem fra sin første drill-øvelse i går og var så ivrig. Hun måtte vise de tingene hun hadde lært med en gang. Hun hadde fått sin egen øvelses-stang, og før jeg rakk å sette fra meg handleposene var ho i gang å vise triks midt på stuegulvet. Det var så gøy å se ho med noe som ho var så begeistra for og som ho var så glad for å få vise fram.
Siden jeg skulle på ettermiddagsjobb stod jeg opp etter de andre i morges. De var kava seg ut døra alle fire før jeg rakk å komme meg ned fra loftet. Bare meg og hunden igjen. På bordet forlatte asjetter fra en hastig frokost med smuler igjen på. Ikke helt tomme melkeglass og yoghurtbeger å rydde unna. Og en bare nesten oppspist brødskive med nugatti på. Jeg ser for meg hvordan de har stresset seg gjennom alt som må ordnes i korte morgenminutter før alle skal avgårde, og tenker på hvor glad jeg er i hver av dem.



På kvelden sitter jeg alene på jobb og leser det noen skriver om selvrealisering.
Så tenker jeg at det her er jo min selvrealisering. I korte øyeblikk få være den nødvendige tilskuer til små forestillinger fra begeistrede barn. Å være den som rydder etter en travel frokost, mens avtrykket av familien min ennå sitter igjen i rommet, ekkoet nesten høres fra dem før de for ut døra og alt ble stille. Det er jo sånn jeg vil ha det. Det er det jeg har valgt. Familieliv, det er min selvrealisering det.